Krydderhandel i Norge – fra kongens skip og byenes tollbøker til dagligvarehylla

Av Krydderguiden-redaksjonen · Ansvarlig redaktør Terje Moy · Publisert 4. november 2026

Importerte krydder har vært kjent i Norge i hvert fall siden middelalderen, men i så små mengder at bare de rikeste kunne bruke dem. Gjennom 1700-tallet økte innførselen av blant annet kanel og kardemomme jevnt til byer som Christiania, Bergen og Trondheim. Det store utvalget av krydder i vanlige butikker kom likevel først i nyere tid, da importert mat ble billigere fra 1960-tallet og utover.

Det betyr at kardemommen i bollene og kanelen på grøten er eldre i Norge enn mange tror, men at de i det meste av historien var festmat. Hverdagsmaten var lenge enkel. Under ser vi på hva vi vet sikkert, og hvor kildene er tynnere enn historiene som fortelles.

Før importen: krydder fra hagen og fjellet

Lenge før pepper og kanel ble vanlige, brukte nordmenn planter som vokste her. Kvann er en av de eldste kulturplantene i landet. Den ble dyrket allerede i vikingtiden i små inngjerdede hager kalt kvanngarder, og kvannrot ble til og med eksportert fra Norge i middelalderen. Det betyr at Norge ikke bare kjøpte smak utenfra, men også solgte den.

Løpstikke kom hit med munker i middelalderen og ble dyrket i klosterhagene. Den hører med blant de gamle norske krydderne, og kvann finnes både som vossakvann og fjellkvann.

Hansatiden i Bergen: tørrfisk og korn – og lite vi vet om krydder

Det er fristende å se for seg Bryggen i Bergen fullt av pepper og kanel. Kildene vi har lest, gir ikke grunnlag for et slikt bilde. Det tyske kontoret på Bryggen var i flere hundre år sentrum for hansahandelen i Norge, og hovedhandelen var korn mot tørrfisk. Tørrfisken fra kysten ble solgt ut, og korn og andre varer kom inn.

At krydder fantes blant varene som kom til Norge i denne perioden, er rimelig å anta, siden importkrydder var kjent her fra middelalderen. Men hvor mye, hvem som kjøpte og hva det kostet, har vi ikke funnet gode kilder på. Derfor skriver vi ikke tall eller detaljer om krydderhandelen i Bergen i hansatiden. Den som påstår at Bryggen var Nordens store krydderhavn, bør kunne vise til en kilde.

Tørrfisken er for øvrig fortsatt med oss i julemåltidet. Lutefisk er tørrfisk som er bløtlagt, lagt i lut og skylt – og den trenger lite annet krydder enn pepper og godt tilbehør.

Et kongeskip fra 1495 viser hva krydder betydde

Et av de beste funnene vi har om krydder i Norden i middelalderen, kommer fra et skipsvrak. Gribshunden var flaggskipet til kong Hans av Danmark og Norge. Skipet sank i 1495 utenfor kysten av Blekinge, på vei fra København til et politisk møte i Kalmar. I vraket har arkeologer funnet safran, ingefær, nellik, pepperkorn og mandler.

Forskerne som har undersøkt funnene, skriver at eksotiske krydder var statusmarkører for aristokratiet i Skandinavia og rundt Østersjøen i middelalderen. Slike varer er sjelden funnet arkeologisk, og det vi har visst, har stort sett kommet fra spredte skriftlige kilder. Kongen hadde altså med seg krydder for å vise rikdom og makt – ikke fordi det var vanlig mat.

1700-tallet: tollbøkene viser at krydderne kom

De beste tallene vi har om krydder i Norge, kommer fra tollregnskapene. Historikeren Ragnhild Hutchison har i Oslo Museums tidsskrift Byminner gått gjennom innførselen til Christiania gjennom 1700-tallet av blant annet kanel, kardemomme, rosiner, sitroner og sukker. Innførselen økte gjennom hele århundret, og hun fant samme mønster i Bergen og Trondheim.

Hverdagsmaten var fortsatt enkel: graut av bygg eller havre, flatbrød og smør. Men kakene til fest kunne smake av kanel og kardemomme. Hutchison tar utgangspunkt i en julekake fra en norsk kokebok fra 1843, med kanel, kardemomme, korinter, rosiner, sitron, sukat og sukker – mye av det samme som i julekaka i dag.

Handelen ble også lettere fordi tollen mellom delene av Danmark-Norge ble fjernet på 1730-tallet, og fordi bedre skip gjorde det tryggere å frakte varer langt. Norge sendte ut trelast, fisk, metaller, skinn og lær. Tilbake kom varer som tålte lang lagring og veide lite: kaffe, te, krydder, porselen, tekstiler og sukker.

Fra å vise rikdom til å smake godt

I middelalderen var poenget med krydder ofte å vise at man hadde råd. Jo mer, jo bedre. Da flere fikk tilgang til krydder på 1700-tallet, endret dette seg. Ifølge Hutchison gikk det prangende forbruket gradvis over til et ideal om rene smaker i balanse.

Det er en endring du fortsatt kan kjenne igjen. En god julekake har nok kardemomme til at du merker den, men ikke så mye at den tar over. Norsk krydring av tradisjonsmat er ofte nettopp slik: få krydder, brukt med måte.

Kolonialforretningen: butikken på hjørnet

«Kolonialvarer» var det gamle ordet for importerte matvarer som kaffe, te, sukker, ris og krydder – varer som ofte kom fra kolonier i varmere strøk. Kolonialforretningen var nærbutikken som solgte dem, og ordet levde lenge i norske byer. Små mengder i begynnelsen ga høye priser, men etter hvert som handelen økte, sank prisene, og flere fikk råd.

Etter hvert ble krydder noe flere familier hadde i skapet, ofte kjøpt i små mengder til fest og høytid. Pepper til fårikålen, nellik til skinka og kanel til grøten er i dag selvsagte i norsk mat, men tradisjonsretter krydres fortsatt med måte.

Etter 1960: billigere import og nye kjøkken

Fra omkring 1960-tallet gjorde økende velstand og en mer global matvarehandel at utvalget av mat i Norge endret seg mye. Importert mat ble billigere, og nordmenn fikk greske, kinesiske og indiske restauranter og nye oppskrifter i kokebøkene. De siste tiårene av 1900-tallet dukket det opp kolonialforretninger og grønnsakshandlere drevet av innvandrere, med krydder og råvarer mange nordmenn ikke hadde sett før.

Gatekjøkkenkebaben har vært en del av Oslo siden omkring 1980, ifølge Oslo Museum. Smaker som ble regnet som «eksotiske» for et par generasjoner siden, er i dag vanlige. Kebabkrydder og tacokrydder står nå i hylla ved siden av pepper og kanel.

I dag: dagligvarekjeder, innvandrerbutikker og nett

De fleste nordmenn kjøper krydder i dagligvarebutikker som Rema, Kiwi, Coop og Meny, gjerne i små glass. Innvandrerbutikkene har ofte større poser, flere hele krydder og et bredere utvalg, og nettbutikker dekker de sjeldne. Hvilket valg som passer for deg, og hva du bør se etter, står i guiden til å kjøpe krydder.

Krydderne reiser fortsatt langt. Pepperen kommer gjerne fra Vietnam eller Brasil, kardemommen ofte fra Guatemala, og safranen gjerne fra Iran, som er den klart største produsenten. Bakgrunnen for hvordan handelen ble slik, står i artiklene om krydderets historie og krydderruten.

Vanlige spørsmål

Handlet hanseatene i Bergen med krydder?

Det er sannsynlig at det kom noe krydder til Norge i hansatiden, men vi har ikke funnet gode kilder på hvor mye. Det som er godt belagt, er at hovedhandelen på Bryggen var korn mot tørrfisk.

Hvorfor bruker nordmenn så mye kardemomme?

Ingen kilde vi har funnet, forklarer det sikkert. Vi vet at kardemomme ble importert til norske byer allerede på 1700-tallet, og at den i dag brukes mye i bakst i Skandinavia. Forklaringer du møter på nettet, bør tas som teorier.

Når ble krydder vanlig i norske hjem?

Krydder ble gradvis vanligere fra 1700-tallet, men var lenge festmat. Det store utvalget kom først i nyere tid, da importert mat ble billigere fra 1960-tallet og innvandrere åpnet egne butikker.

Hva betyr kolonialvarer?

Kolonialvarer var det gamle norske ordet for importerte matvarer som kaffe, te, sukker, ris og krydder. Butikken som solgte dem, het kolonialforretning, og ordet ble brukt om nærbutikker langt inn på 1900-tallet.