I det meste av historien var krydder som pepper, nellik, muskat og kanel knappe luksusvarer som bare de rikeste hadde råd til. De vokste i tropiske strøk langt fra Europa, gikk gjennom mange mellomledd og ble dyre underveis. Først da sjøveien til Asia ble åpnet, og handelen vokste fra 1500-tallet og utover, ble krydder gradvis vanligere – og i Norge ble de egentlig hverdagsvare først i nyere tid.
Det gjør krydderhistorien til en historie om handel, makt og smak på én gang. Den forklarer hvorfor pepperen ligger på hvert eneste middagsbord i dag, hvorfor chili finnes i nesten alle verdens kjøkken, og hvorfor norsk julebakst lukter kardemomme og kanel. Under går vi gjennom hovedlinjene – og sier fra der historiene som går igjen, ikke lar seg belegge.
Krydderhistorien i korte trekk
- Oldtiden
- Handel med krydder fra Sør- og Sørøst-Asia fantes allerede, men detaljene er ofte usikre
- Middelalderen
- Krydder kom til Europa via mellomhandlere og det østlige Middelhavet – dyrt og knapt
- Slutten av 1400-tallet
- Portugisiske skip når India rundt Afrika; chili kommer fra Amerika til Europa
- 1600-tallet
- Det nederlandske ostindiske kompaniet (VOC) får monopol på sjøhandelen med Asia
- 1700-tallet i Norge
- Innførselen av kanel, kardemomme og sukker øker jevnt
- I dag
- Krydder fra hele verden i vanlige dagligvarebutikker
Lenge før Europa: en handel som går tilbake til oldtiden
Pepper, nellik og muskat er planter fra varme strøk i Asia. Pepperen kom blant annet fra Java og Sumatra, mens nellik og muskat vokste på bare noen få av de over tusen øyene som utgjør Molukkene i dagens Indonesia. Folk i regionen handlet med krydderne lenge før europeere kom dit – handelen går tilbake til oldtiden.
Ifølge Western Australian Museum kom nellik til Europa allerede rundt 100-tallet etter Kristus, trolig med persiske eller arabiske kjøpmenn. Europeerne som kjøpte krydderet, visste ikke hvor det kom fra, og det fortsatte de å ikke vite i rundt tusen år. Det sier mye om hvor lang og uoversiktlig veien var: Krydderet skiftet hender mange ganger før det nådde en europeisk kjøkkenbenk.
Oldtidens Egypt nevnes ofte i krydderhistorier, gjerne med detaljer om hvilke krydder som ble brukt ved balsamering. Vær forsiktig med slike opplysninger. En historie som går igjen på nettet, er at det ble funnet pepperkorn i nesen på en berømt faraos mumie. Vi har ikke funnet den bekreftet i noen museumskilde, og museumssider vi har sett, beskriver heller harpiks og frø. Det er et godt eksempel på hvordan en spennende detalj kan bli «sannhet» bare fordi den gjentas.
Middelalderen: dyrt, knapt og fullt av mellomledd
I middelalderens Europa var krydderne vi i dag tar for gitt – nellik, muskat, kanel, pepper og muskatblomme – knappe og svært verdifulle. De kom landeveien og sjøveien gjennom Asia og Midtøsten og videre over det østlige Middelhavet. Hvert ledd i kjeden tok sin del av fortjenesten, og prisen steg for hver gang varen byttet eier.
Krydder ble ikke bare brukt i mat. De ble brukt som medisin, til å smake til kjøtt og drikke, og i rike hjem som et synlig tegn på status. Et kjøkken som kunne bruke mye pepper og safran, viste gjestene at huset hadde penger.
Du har sikkert hørt at krydder ble brukt for å skjule smaken av råttent kjøtt. Det er en forenkling. Den som hadde råd til store mengder importert krydder, hadde som regel også råd til ferskt kjøtt. Det kildene faktisk sier, er at krydder ble brukt til smak, medisin og til å holde på tilberedt mat – ikke at de var et middel mot bedervet mat.
Sjøveien til India endret hele handelen
På slutten av 1400-tallet seilte portugisiske skip under Vasco da Gama rundt Kapp det gode håp og fram til India. Dermed var det mulig å hente krydder direkte med skip, uten de mange mellomleddene over land. Portugal fikk et hardt grep om krydderhandelen gjennom 1500-tallet.
Omtrent samtidig seilte Columbus vestover for å finne en annen vei til Asia. Han kom til Amerika i stedet – og møtte chili. Han kalte frukten «pepper» fordi den var sterk, og det er derfor chili heter pepper på mange språk den dag i dag. Både Columbus og de portugisiske sjøfarerne var drevet av det samme: kampen om krydderruten og handelen.
Chilien: krydderet som erobret verden på kort tid
Chili er det tydeligste eksempelet på hvor raskt et nytt krydder kan bli «tradisjonelt». Planten kommer fra Amerika, og ble temmet i Mexico og områdene rundt. Etter at Columbus brakte den til Europa, tok spanske og portugisiske kokker den raskt i bruk, og derfra spredte den seg over Europa og videre til Asia.
I dag tenker mange på chili som typisk for indisk, thailandsk eller kinesisk mat. Men alle disse kjøkkenene fikk chilien først etter at europeerne hadde vært i Amerika. Før det var det pepper, langpepper og ingefær som ga styrken. Lurer du på hvor sterk chilien din er, gir Scoville-skalaen svaret i tall.
Nederlenderne tok over – og laget et handelsmonopol
Mot slutten av 1500-tallet sendte nederlandske handelshus egne flåter til Østen. Konkurransen mellom dem drev innkjøpsprisene opp og ga for mye krydder i Europa. I 1602 ble kompaniene derfor slått sammen til Det forente nederlandske ostindiske kompani, VOC.
VOC fikk monopol på sjøhandelen med Asia fra Nederland, og kompaniet fikk egen hær og rett til å føre krig og slutte avtaler med asiatiske herskere. Det var med andre ord mer enn et handelsfirma. For nellik og muskat, som bare vokste på noen få øyer, betydde det at én aktør kunne styre nesten hele tilbudet. Mer om hvem som dyrker krydderne i dag, står i oversikten over hvor krydderne kommer fra.
I Norge: kvann og karve først, kanel og kardemomme senere
Lenge før importkrydderne ble vanlige, brukte nordmenn det som vokste her. Kvann ble dyrket allerede i vikingtiden i små inngjerdede hager kalt kvanngarder, og kvannrot ble eksportert fra Norge i middelalderen. Løpstikke kom hit med munker og ble dyrket i klosterhagene. De hører til blant de gamle norske krydderne, og kvann og vossakvann brukes fortsatt.
Importkrydder var kjent i Norge i hvert fall fra middelalderen, men i så små mengder at bare de aller rikeste kunne bruke dem. Et kongeskip som sank i 1495, flaggskipet til kong Hans av Danmark og Norge, hadde safran, ingefær, nellik og pepper om bord. Slike funn er sjeldne, og de forteller at krydder var statusvarer for kongen og adelen.
Gjennom 1700-tallet økte innførselen av kanel, kardemomme og sukker til Christiania, Bergen og Trondheim. Det er her vi ser starten på den norske julebaksten slik vi kjenner den. Historien om hvordan krydder kom inn i norske butikker, fra mellomhandlere til kolonialforretning og dagligvarekjede, står i artikkelen om krydderhandel i Norge.
Fra kolonialvare til hverdagskrydder
Da handelen vokste og skipene ble større og tryggere, falt prisene. Krydder gikk fra å være et tegn på rikdom til å bli noe vanlige folk kunne bruke til fest. Kardemomme i bollene og kanel på grøten ble en del av norsk mattradisjon. Kardemomme er i dag et av de mest brukte bakekrydderne i Norge.
Den store endringen kom likevel i nyere tid. Fra 1960-tallet og utover ble importert mat billigere, og etter hvert åpnet innvandrere egne butikker og restauranter. Spisskummen, koriander, chili og garam masala gikk fra å være sjeldenheter til å stå i vanlige butikkhyller. I dag kan du kjøpe hel svart pepper fra Vietnam og ekte safran på samme handletur som melk og brød.
Myter om krydderhistorien du bør være skeptisk til
Krydderhistorie er full av gode historier, og mange av dem er overdrevet. Her er noen du ofte møter:
- «Pepper var verdt sin vekt i gull.» Pepper var dyrt og verdifullt, men vi har ikke funnet belegg for at det generelt kostet like mye som gull. Behandle setningen som et bilde, ikke en pris.
- «Krydder skjulte smaken av råttent kjøtt.» Se over: De som hadde råd til krydder, hadde ofte også råd til ferskt kjøtt.
- Nøyaktige årstall fra oldtiden. Når en nettside sier at et krydder ble brukt i et bestemt år for flere tusen år siden, er det lurt å spørre hvor tallet kommer fra.
- Enkelthistorier om berømte personer. Sitater og anekdoter om konger og oppdagelsesreisende er ofte pyntet på gjennom mange gjenfortellinger.
Det som står fast, er hovedlinjene: Krydder var lenge knappe og dyre i Europa, sjøveien til Asia endret handelen, chili kom fra Amerika, og kontroll over krydderne ga rikdom og makt.
Vanlige spørsmål
Hvorfor var krydder så dyrt i middelalderen?
Krydderne vokste langt unna, i tropiske deler av Asia, og gikk gjennom mange mellomhandlere før de nådde Europa. Hvert ledd tok fortjeneste, og tilbudet var lite, særlig for nellik og muskat som bare vokste på noen få øyer.
Når kom chili til Europa?
Chili kom til Europa etter Columbus' reiser til Amerika på slutten av 1400-tallet. Spanske og portugisiske kokker tok den raskt i bruk, og derfra spredte den seg over Europa og videre til Asia.
Hvilke krydder brukte nordmenn før pepper og kanel ble vanlig?
Nordmenn brukte i stor grad det som vokste her, som kvann, og senere hageurter som løpstikke fra klosterhagene. Importkrydder var kjent fra middelalderen, men var lenge forbeholdt de rikeste. Også karve hører med blant de gamle krydderne vi har brukt lenge.
Er det sant at krydder ble brukt for å skjule dårlig kjøtt?
Det er en vanlig påstand, men den er en forenkling. Krydder ble brukt til smak, som medisin og som statussymbol, og de som hadde råd til mye krydder, hadde som regel også tilgang til ferskt kjøtt.
